Vinnere av skrivekonkurransen

311145475_db453c0acdI oktober utlyste vi en skrivekonkurranse, hvor elevene fikk velge mellom fire forskjellige oppgaver. Vinnerne er nå kåret, en i hver kategori. Alle får et gavekort på kr 300,-. Blant disse fire har vi kåret vinneren av hovedpremien, for beste oppgave uansett kategori. Vedkommende får et gavekort på kr 1000,-. På prisfesten avslører vi hvem dette er, og her blir også alle premiene utdelt.

 

OPPGAVE 1. BOKANMELDELSE
Nicolay Forsberg Sommerfeldt, Fredrik II vgs. «Sammen skal vi holde himmelen»

Denne romanen er skrevet av Ellen Fjestad i 2012 og handler om ungdommene Gard og Luka, som ved en tilfeldighet treffer på hverandre, og hva de gjør sammen. Jeg tolker temaet til teksten å være kjærlighet, og hva man gjør for kjærlighetens skyld. Teksten begynner med at Gard suser rastløst rundt på motorsykkelen sin en novembernatt. Det regner og det er kaldt, og plutselig er det noen i veien. Det er Luka. De krasjer brutalt og hele teksten er basert på dette. Hendelsene kommer som perler på en snor og teksten er lett å følge. Det er et frampek helt i starten av boka, før selve handlingen starter: «Vi visste hva vi gikk til. Vi hadde fått all tilgjengelig informasjon. Om alle komplikasjoner som kunne oppstå. Alle unntatt denne». Det er flere små spenningstopper, som da Luka sniker seg opp på slottet, som bygger seg opp mot en finale. Slutten kommer brått og overaskende.

Forfatteren er flink til å skildre og bruke sceniske framstillinger. Teksten er fortalt i 3. person av en forteller. Da får vi et innblikk i meningene og følelsene til begge hovedpersonene istedenfor bare en av dem, for eksempel at vi får vite hva både Gard og Luka tenker om hjertetransplantasjonen.

Det er to hovedpersoner, Gard og Luka. Inntrykket jeg får av Gard i starten er bra fordi han er en typisk ungdom, som spiller i band og klarer seg på egenhånd, men etter hvert skjønner jeg at han er villig til å gjøre sprøe ting og dette endrer synet mitt. Inntrykket mitt av Luka er også bra fordi hun er en jente som vet hva hun står får. Personskildringen er direkte for eksempel «Øynene hans er metallisk blå, som lakken på amerikanske biler fra 60-tallet». Personene går gjennom en utvikling i løpet av teksten ved at begge åpner seg for den andre og lærer av det.

Skildringen av miljøet og omgivelsene er til tider veldig nøye og gir et flott bilde av hvordan det er der, for eksempel «På sykkelen har de ingen vegger som stenger luktene ute, de er midt i det nyslåtte graset på de solvarme jordene. Nylagt asfalt, nyperoser. Sauer, tjærebredde gjerder, stillestående vann og froskeegg». Miljøet generelt, forteller noe om hvordan personene lever og, hvordan de har det.

Forfatteren bruker noen ganger spesielle ord som «skranglerute» og lignende. Forfatteren bruker mye adjektiv og dette forsterker stemningen og skildringene i boka betydelig. Når det gjelder språklige bilder er det mange, for eksempel «Månen smiler bak granstoppene, himmelen er blågrønn og lys både i vest og øst». Jeg tolker det som at forfatteren vil at vi skal ha fokus på hvor vakkert det er der.

Jeg syns denne boka er en nydelig og vakker historie om hvordan unge mennesker gjør mye rart for kjærligheten. Jeg tror meningen med teksten er å vise hvor stor betydning en person kan få i livet ditt. Dette har vært en fin leseopplevelse og jeg likte boka godt.

 

OPPGAVE 2. TWITTERNOVELLE
Harriet Mellquist, Mysen vgs. «Kjære Miss Nina Simone»

Teltturene fikk verken innemamma eller utemamma være med på. Innsjøen tilhørte pappa og meg. Hvem skulle trodd at hun ville ende opp der?  

 

OPPGAVE 3. FORTSETTELSE PÅ EN AV BØKENE
Ida Due Arvesen, Malakoff vgs. «Det blir pinlig uansett»

Eg stod utanfor Kafé Habibi, akkurat slik vi hadde avtala. Hjartet mitt dunka hardt og fort innanfor genseren min. Fingrane mine kjendes nomne og kalde i lomma. Det kribla i heile kroppen, samtidig som gleda ikkje var å legge skjul på. Om ho kom i det heile tatt da… Eg tenkte på det siste eg skreiv til henne: «Berre kom». Eg kikka på klokka; 13.13. Kebablukta som seiv ut frå kafeen nådde nasen min og eg klemte hardare rundt mobilen i lomma mi.  

Eg høyrde henne før eg såg henne. Der kom ho gåande rundt hjørnet, heilt aleine. Eg kikka på klokka mi igjen; 13.15. Ho var presis. Eg kasta eit kjapt blikk opp igjen, nok til å sjå det lysebrune håret, nok til å sjå at ho hadde håret festa nøyaktig på same måte som på bussen… Eg tenkte tilbake på den fyrste gongen eg såg ho på bussen med den frisyren. Det var rart å tenkje på at det berre var eit par månadar sida… det verka som eit hundreår. Nok ein gong blei eg overvelda av kor pen ho såg ut og nok ein gong fekk eg den mjuke kjensla i magen. Eg kasta blikket fort ned igjen og begynte å fikle med mobilen, slik eg hadde lova.

Skritta stoppa. I sidesynet kunne eg skimta dei blå Conversa hennar – innovervendt – ikkje langt frå mine eigne. 
«Elias?»
«Det er meg» sa eg utan å sjå opp.
«Hei» sa ho.
«Hei» mumla eg. Eg gav ho ikkje ein klem; eg heldt avtala. Eg såg henne ikkje djupt inn i auga. Eg såg ned i bakken som om eg akkurat hadde funne noko ekstremt interessant på asfalten og fikla framleis med mobilen.  Den søte lukta av parfymen hennar blanda seg med kebablukta frå kafeen.
«Skal vi gå inn?» spurde ho.
Eg lurte på kva ho tenkte på, og all frykta bobla opp til overflata igjen. Var ho skuffa over det ho såg? Kanskje ho berre kom til å snu på hælen og gå med ein gong eg var i ferd med å opna munnen? Kanskje det hadde vore like greitt, så vi hadde slippe den pinlege samtala kor eg greier å avsløre at Mr. Getalife er den verste nerden nokon sinne som stalker folk og tenkjer altfor mykje og ja… Kanskje det var like greitt å berre avlyse heile greia her og no? Men så hadde ho jo spurt om vi skulle gå inn allereie… Eg var i alle fall ikkje ein fyr som Obaia. Denne tanken gjorde meg litt lettare til sinns. Eg nikka svakt og leia vegen inn i kafeen.

«Dette bordet?»
«Ja».
Vi sette oss ned på kvar vår ende. Eg kasta eit raskt blikk opp igjen, og blikka våre møttes i eit lite sekund. Eg såg vekk fyrst og kjende varmen stige i andletet. Eg kikka opp og fekk sjå at ho smilte. Eg rørte ubehageleg på meg der eg sat på stolen og blei om mogleg enda raudare i andletet.  Eg kunne ikkje heilt tru at ho faktisk sat der framfor meg. Ho som hadde skrive så mykje til meg, ho som nesten hadde lagt hjartet sitt i hendene mine. Eg hadde jo sett ho før, som den gongen i parken og på bussen, men denne gongen var det annleis. Denne gongen visste ho at eg eksisterte. Eg hadde tenkt rett om henne, tenkte eg for meg sjølv – ho var ein sterk person. Så sjølvstendig og ærleg.
«Gratulerer med dagen som var» sa ho. 
«Takk» sa eg.  Det blei stille igjen. Mobildekselet mitt begynte å sprekke opp, så mykje hadde eg fikla med den.
«Og takk for at du hentet mappen min. Tenkte jeg burde si det til deg på ekte også, ikke bare på mail.»
«Berre hyggeleg» svarte eg, og nok ein gong la stillheita seg over bordet. Hjartet mitt dunka fortsatt voldsamt og den kleine stillheita låg tungt på skuldrene mine.

Eg følte avstanden mellom oss var større enn den nokon gong hadde vore, sjølv om vi aldri hadde sete nærmare. Kvifor var det slik at eg no ikkje kom på eit einaste ord å seie, mens da vi skreiv mail hadde eg altfor mykje å seie? Alle mailane kom straumande i hovudet mitt, og igjen fekk eg ein kraftig trong til å avlyse heile greia. Tenk på alle dei tullete tinga eg hadde skrive til ho! Om det med håret og alle dei kleine detaljerte tinga om henne… Servitøren avbraut tankane mine. Eg bestilte vårullar.
«Så… synes du mangfaldsåret var ein suksess  eller ikkje?» Susanne lo, og frysningar som ikkje hadde noko med at det var kaldt å gjere breidde seg over heile kroppen min.
«Vel…» Mens Susanne snakka, letta sakte men sikkert klumpen i halsen og det blei lettare å  snakke. Vi snakka og snakka om alle dei tinga vi ikkje hadde fått skrive på mail, og før eg visste ordet av det var klokka blitt 13.55. Vi reiste oss og gjekk ut. «Vel… eh.. takk, Susanne. Det var… ehh.. koseleg å møte deg» avslutta eg kleint. Susanne smilte, men sa ingenting. I staden for lena ho seg fram og kyssa meg lett på kinnet. Og akkurat i den augneblinken dukka ei setning opp i hovudet mitt: Jag behövde en hundradels sekund.

 

OPPGAVE 4. PRESENTÉR EN PERSON/KARAKTER I EN AV BØKENE
Anders Midtsjø, Mysen vgs. «Kjære Miss Nina Simone»

Skildring av Simon i boka «Kjære Miss Nina Simone»

Jeg skal ta for meg personen Simon i denne teksten, hoved/jeg-personen i boka hvor han mister mora og også faren på et vis. Simon virker helt fra starten av som en spesiell person. Ikke på en vond eller dårlig måte, men han virker som en veldig dyp og tenkende person ut ifra det vi kan lese om ham, og det han skriver selv. Han er åpenbart preget av hva som skjer hjemme i huset hvor faren slår mora, uten at han helt forstår hvorfor. Han virker veldig utafor hjemme også, og i historien hvor han forteller om hvordan han ble glemt igjen i en butikk som barn av mora vises det at han blir litt oversett. Jeg er faktisk veldig usikker på hvordan Simon tolket moren sin. Selv om hun tydeligvis ikke hadde mye tid til han noen gang så virker det som om Simon fortsatt hadde et bra forhold til henne. Hun var nok veldig omtenksom og gjorde det beste ut av situasjonen som var hjemme og gjorde sitt beste for å skjule det for Simon. Simon har helt klart hatt en ganske dramatisk og stressende barndom, med en del kaos hjemmefra og med mange løgner fra både faren og mora. Over tid har kanskje dette blitt normalt for Simon som godtar det på en måte. Simon nevner i boka at han har venner og en jobb på en bensinstasjon/kiosk, så han fungerer åpenbart sosialt til en viss grad, men han har det nok ganske tungt inne i seg.

Under hele boka er ikke Simon noen munter person, av åpenbare grunner. Han er utrolig forvirret av mora og farens oppførsel, og han gjemmer seg veldig bort i stedet for å være sosial (er det jeg tror.) Han er veldig redd og usikker om de fleste, og selve boka er jo skrevet til Nina Simone (sangeren), og det er litt som om hun er den eneste han har igjen som han kan åpne seg til. Tidligere hadde han også faren, men det viste seg jo at Simon hadde levd under en løgn når faren blir funnet skyldig i drapet på mora.

Som et resultat av alt som skjedde i boka så virker det som om Simon fikk forståelse av hvordan verden fungerer, og at man ikke kan stole på noen. Han er blitt en sterk person som er veldig selvstendig. Kanskje veldig ensom og deprimert, men fortsatt selvstendig. I slutten viser det seg også at Simon er en type person som tilgir eller ganske enkelt er på jakt etter svar. Han reiser til faren som sitter i fengselet, kanskje for å forstå hvorfor han gjorde det han gjorde.

Simon er en veldig interessant person som det er veldig vanskelig å sette seg inn i ordentlig, og det er mange ting som er usikkert om han. Likevel tror jeg det er en slags karakter som man kan kjenne seg igjen i også, og ha forståelse for.